Enhetsstat
En enhetsstat (også kalt unitær stat[1]) er en stat som er sentralstyrt, i motsetning til en føderasjon eller forbundsstat hvor makten er delegert fra delstater gjennom konstitusjonen. I en enhetsstat ligger suvereniteten hos de sentrale myndigheter. De fleste stater i verden er enhetsstater. Norge, Storbritannia, Nederland, Frankrike, Italia og Kina er eksempler på enhetsstater. Spania har betydelig regional selvstyre som ligner på føderalt system. USA, Tyskland, Australia og Sveits er føderale stater der myndighetsfordelingen mellom nivå ikke ensidig kan bestemmes av sentralregjeringen.[2][3][4][5] Frankrike er en av tidligste moderne stater på grunnlag av Det westfalske systemet.[6] Frankrike har eller hadde regionale kommisjoner eller prefekter som sentralmaktens representanter.[2] Ved oppløsningen av Sovjetunionen på 1990-tallet ble Ukraina etablert som en enhetsstat, men har i praksis hatt vesentlig innslag av føderalisme blant annet i form av innrømmelser til russisktalende regionene.[1] I en føderasjon er makten delt mellom sentralregjeringen og delstatene, og denne delingen av suverenitet er typisk nedfelt i forfatningen. I føderasjoner er det vanligvis bare sentralregjeringen som kan inngå internasjonale avtaler.[7]
Sentralstyringen er som regel ikke absolutt og kan variere internt. Kina har for eksempel gitt Hongkong mer autonomi enn andre regioner. I Storbritannia har Wales, Nord-Irland og Skottland varierende grad av selvstyre (asymmetrisk føderalisme), mens selve England blir styrt direkte fra Westminster.[3] Devolusjon og etablering av Skottlands parlament på 1990-tallet har introdusert føderale elementer i Storbritannia.[8] Nederlands forfatning av 1848 la opp til en enhetsstat med en del desentralisert myndighet.[4] Belgia har siden 1960-tallet fått et overveiende føderalt preg.[9][10] Enhetsstater har nesten alltid delegert makt gjennom ulike grader av lokalstyre i sitt styringssystem, men lovgivende myndighet vil som regel kun være det nasjonale parlamentet.[7] I Norge er fylkesnivået en blanding av sentralmaktens representasjon (statsforvalteren, tidligere kalt fylkesmann) og folkevalgt styre (fylkeskommunen); det kommunale nivå har folkevalgt styre.[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- 1 2 Kolstø, Pål (1999). Nasjonsbygging. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200129187.
- 1 2 3 Østerud, Øyvind (1996). Invitasjon til statsvitenskap. Oslo: Universitetsforlaget. s. 68-71. ISBN 8200228282.
- 1 2 Mcgarry, John (1. mars 2007). «Asymmetry in Federations, Federacies and Unitary States». Ethnopolitics. 1. Routledge. 6: 105–116. ISSN 1744-9057. doi:10.1080/17449050701232983. Besøkt 28. august 2026.
- 1 2 Hulst, R. (2005). Regional Governance in Unitary States: Lessons from the Netherlands in Comparative Perspective. Local Government Studies, 31(1), 99–120. https://doi.org/10.1080/0300393042000332882
- ↑ Hamrin, Agne (1961). Italia 100 år. Oslo: Universitetsforl.
- ↑ Elazar, Daniel J. (1. juli 1997). «Contrasting Unitary and Federal Systems». International Political Science Review. 3 (på engelsk). SAGE Publications Ltd. 18: 237–251. ISSN 0192-5121. doi:10.1177/019251297018003002. Besøkt 28. august 2026.
- 1 2 Statsvitenskapelig leksikon. Oslo: Universitetsforl. 1997. ISBN 8200229246.
- ↑ Tierney, S. (2009). Federalism in a Unitary State: a Paradox too Far? Regional & Federal Studies, 19(2), 237–253. https://doi.org/10.1080/13597560902753511
- ↑ Swenden, W., & Jans, M. T. (2006). ‘Will it stay or will it go?’ Federalism and the sustainability of Belgium. West European Politics, 29(5), 877–894. https://doi.org/10.1080/01402380600968745
- ↑ De Winter, L., & Baudewyns, P. (2009). Belgium: Towards the Breakdown of a Nation-State in the Heart of Europe? Nationalism and Ethnic Politics, 15(3–4), 280–304. https://doi.org/10.1080/13537110903358689