Ø (bokstav)

Bokstaven ø.

Ø er den tjueåttende bokstaven i det dansk-norske alfabetet, men ikke en del av det normale latinske alfabetet. Bokstaven uttales som blandingen av o og e, og brukes i lydskrift for å vise den samme lyden som den representerer i norsk. Bokstaven ble også brukt i gammelpolsk istedenfor ę og ą.

I de eldste håndskriftene på dansk fra 1100- og 1200-tallet ble ø skrevet som en sammentrekning av oe. Iblant ble e skrevet inn i o; andre ganger markert med en strek gjennom o. Med boktrykkerkunsten kom nok en variant: en liten e over o, snart endret til en o med to prikker over, ö. Dette ble den trykte utgaven av ø, mens ditto i håndskrift var en o med skråstrek igjennom.

På 1700-tallet hevdet språkforskeren Jens Pedersen Høysgaard (1698-1773) at ø og ö kunne brukes til ulike lyder. Han mente det er forskjell på «et lyst ø» i verbet «dør» («Blomstene dør uten vann») og «et mørkt ö» i «en dör» («Vi får låse nok en dør»). På 1800-tallet tok språkforskeren Rasmus Rask (1787-1832) tanken opp og plasserte de to bokstavene bakerst i alfabetet, placeres sidst i alfabetet, først ø og sist ö. Svend Grundtvig tok dette i Dansk Retskrivningsordbog fra 1870 og Dansk Haandordbog fra 1872. Konservative aksepterte aldri dette, men høyskolebevegelsen tok til seg skillet mellom ø og ö, på samme måte som den brukte små forbokstaver i substantiv og droppet aa til fordel for å, noe som ellers først ble vedtatt som dansk rettskrivning i 1948.

Bokstaven ø ga den franske Bourbaki-gruppen inspirasjon til å innføre symbolet ∅ for den tomme mengden.