minoisk kultur

Den minoiske kultur er bronsealderkulturen på Kreta, som hadde sin storhetstid i perioden cirka 2000–1400 fvt. Den britiske arkeologen Arthur Evans gjenoppdaget kulturen under sine utgravninger i Knossos i perioden 1900–1936, og ga den navn etter den legendariske kong Minos av Kreta.

Utgravningene av palasset i Knossos med dets rike materiale av gjenstander og utsmykninger, avdekket en høyt utviklet sivilisasjon, særegen for Kreta, men med tydelige forbindelser til det greske fastlandet og De egeiske øyer (egeisk kultur).

Lignende palasser, oppført i kalkstein med rammeverk av tømmer, ble senere oppdaget i Faistos, Mallia og Zakro. De er alle fra rundt 1700 fvt. og ser ut til å være gjenoppført etter en naturkatastrofe. Arkitekturen er imponerende; ytre rom vender ut mot store gårdsplasser, de indre ble opplyst ved sjakter, og kloakksystemet var like avansert som i Europa på 1700-tallet evt. Gulvene er belagt med alabast og flere av de gipsbelagte indre veggene er dekorert med freskomalerier.

Motivene er planter og blomster, dyreliv, sport, dans og religiøse prosesjoner, men sier ingenting om det økonomiske grunnlaget for kulturen – en storstilt oversjøisk handelsvirksomhet med forbindelser til Egypt, Lilleasia, det greske fastlandet og øyene. Minoisk pottemakerkunst fikk en ledende posisjon med den såkalte Kamares-keramikken omkring 1800 fvt., og ble eksportert over hele det østlige middelhavsområdet. Palassene har omfattende lagerkapasitet for keramikk og andre handelsvarer som olivenolje, men ingen forsvarsverker og knapt nok spor etter våpen eller militær virksomhet.

Skriftspråket har ikke vært mulig å tyde, ingen personnavn er kjent (Minos er sannsynligvis bare en tittel), og tross sin arkeologisk veldokumenterte, rike kultur er minoerne et anonymt folk.