Svalbard er et av de best utforskede polarområdene. Utforskingen startet allerede i 1827 med den norske geologen Baltazar Mathias Keilhaus ekspedisjon. Videre på 1800-tallet ledet blant andre svenskene Otto Torell og Adolf Erik Nordenskiöld ekspedisjoner til Svalbard. I dag er Svalbard et sentrum for internasjonal arktisk forskning.
I 1906 startet Gunnar Isachsen den systematiske norske svalbardforskningen. Etter ham tok Adolf Hoel arbeidet opp, fra 1928 som leder av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser. Denne institusjonen ble utvidet i 1948, og endret navn til Norsk Polarinstitutt. Norsk Polarinstitutt har siden den gang drevet kartlegging og forvaltningsrelevante og systematiske undersøkelser av øygruppens naturforhold. Norge er blant verdens største polarforskningsnasjoner, og mange norske universiteter og institutter bidrar i nasjonalt og internasjonalt polarforskningssamarbeid. Svalbardforskningen utgjør en viktig andel av denne innsatsen.
Forskningen på Svalbard gir verdifulle bidrag til forskningsfronten, særlig innenfor klima- og miljøforskning. Stortinget har bestemt at naturvitenskapelig forskning og undervisning skal være satsingsområder på Svalbard. Forskningsaktivitetene foregår i hovedsak med utgangspunkt i etablerte samfunn og forskningsstasjoner, som Longyearbyen og Ny-Ålesund. I Longyearbyen ligger Forskningsparken med Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), Norsk Polarinstitutt og andre institusjoner innenfor svalbardforskningen. UNIS ble opprettet i 1993 av de fire opprinnelige norske universitetene Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og Universitetet i Tromsø. Universitetssenteret har i dag samarbeidsavtaler med alle de norske universitetene. UNIS driver forskning innenfor arktisk geofysikk, arktisk biologi, arktisk geologi, arktisk teknologi og arktisk sikkerhet, og tilbyr universitetsstudier med utgangspunkt i Svalbards høyarktiske plassering. I området rundt Longyearbyen ligger flere forskningsinfrastrukturer, blant annet SuperDARN radar, EISCAT Svalbard Radar og Kjell Henriksen Observatoriet, der det foregår internasjonalt anerkjent romværforskning.
Svalbard Science Forum (SSF) ble opprettet under Norges forskningsråd i 1998 for å koordinere informasjon om forskning på Svalbard og fasilitere samarbeid og datadeling blant forskerne. Det holder til i Forskningsparken. Fra 2026 er det Svalbard forskningskontor som overtar dette arbeidet. Kontoret er i regi av regjeringen og et samarbeid mellom Forskningsrådet og Norsk Polarinstitutt.
Den viktigste konferansen for svalbardforskning er Svalbard Science Conference, som ble arrangert for første gang i 2017 og blir avholdt hvert annet år.
Ny-Ålesund er et sentrum for internasjonal forskning på øygruppen. I henhold til norske myndigheters målsettinger, som blant annet kommer til uttrykk i svalbardmeldingene og forskningsstrategien for Ny-Ålesund fra 2019, skal Ny-Ålesund være et globalt senter for arktisk forskning av høyeste kvalitet. I tillegg til naturvitenskapelig forskning er forskning på kulturminner og kulturminnemiljø prioritert i forskingsstrategien.
Forskningsinstitusjoner fra ti land er til stede i Ny-Ålesund. Flere av disse har en stor og langvarig forskningsinnsats på Svalbard. Foruten Norge har Frankrike, India, Italia, Japan, Kina, Nederland, Sør-Korea, Tyskland og Storbritannia faste leieavtaler i Ny-Ålesund, som drives av det statseide selskapet Kings Bay A/S (tidligere Kings Bay Kull Compani A/S). I Barentsburg har det russiske vitenskapsakademi et forskningssenter. I Hornsund ligger en polsk forskningsstasjon med helårsbemanning som er underlagt det polske vitenskapsakademiet. I Longyearbyen ligger en tsjekkisk forskningsstasjon, og både i Longyearbyen og andre steder bidrar institusjoner fra mange andre land til det internasjonale forskningssamarbeidet på Svalbard.
Klimaendringene på Svalbard er mer merkbare enn i Arktis for øvrig. Ingen andre steder i verden går den globale oppvarmingen hurtigere. Temperaturen stiger fem til syv ganger raskere enn det globale gjennomsnittet, noe som fører til drastisk reduksjon av sjøis, isbreer og permafrost. Polhavets overflate endres gradvis fra hvitt til blått, og forventingen er at Polhavet i løpet av de neste 30 årene vil være blått og åpent om sommeren. Arter i økosystemene vandrer nordover og endrer sammensetning. Klimaforskning på Svalbard brukes til å forbedre klimamodellene som benyttes til å framskrive klimautviklingen, og danner et viktig grunnlag for politikk og forvaltning. Klimaendringene i Arktis påvirker vær og klima andre steder på kloden gjennom kompliserte forplantningsmekanismer i atmosfæren og havet. Ekstremvær i USA, hetebølger i Europa og flom i Kina har en sammenheng med issmeltingen i Arktis. Kunnskap om hva som skjer i nordområdene, kan brukes til å bedre forvaltningen av naturressurser og tilpasningen til klimaendringene verden over.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.